Turen bort til markedet er kjent. Det er her vi går hver gang vi trenger mat, og noe supermarked skal man se lenge etter her i gården. De vanligvis litt tomme gatene er nå fulle av folk, byen Fandriana har våknet til live. Vi passerer stadig vekk personer som alle bærer på handlekurver og poser med grønnsaker og frukt. En gang iblant passerer vi noen med en høne eller to som kakler i vei. Iblant må vi også stoppe opp bak noen som forsøker å selge gjess midt på gata.
Vi kan etter hvert se kontoret hvor vi kjøper strøm. Her har folk presset seg inn på de benkene som finnes utenfor døra. Noe køsystem på hvem som er først og sist eksisterer ikke, men man husker i det minste hvem som er før en selv og hvem som har kommet senere. Vi stiller oss opp ved siden av mengden. Vi kommer så smått i prat med noen som sitter og venter, innimellom smålatter og bablingen på gassisk om oss to som er ute og utrolig nok skal kjøpe strøm på EGENHÅND. Det er en stund siden sist vi kjøpte strøm, og i går begynte det å pipe varslende om at det begynner å bli litt kort med denne tilgangen. Det på tross av at vi kun har hatt kjøleskapet plugget i og brukt lys i rommene hvor vi har oppholdt oss i løpet av kvelden. Omsider nærmer det seg vår tur å gå inn på kontoret. En eldre mann som har sittet litt lengre enn oss går inn mens han peker betryggende på oss og sier det franske ”Après, après!” (etter, etter!) for å signalisere til resten av gjengen at vi er nestemann. Etter at han har guidet oss inn på kontoret, og vi har kjøpt oss strøm for enda noen dager, trasker vi videre i retning markedet.
Den brede, lange gata blir tettere og tettere av folk jo nærere vi kommer dagens mål. Vi ser ikke mye annet enn mennesker på resten av den korte strekningen. Noen håndsnekrete boder leder oss inn til hauger av mangoer, kurver med litchi og rekker med baguetter. Vi tar oss først en rundtur innimellom gatene av stoff, klær og billige plastikksko. Det er en fryd for øyet å se så mye farger og stoff som fosser ned over oss. Jeg legger merke til et sprekt stoff, jeg tror det skal forme en kjole, og spør hvor mye den koster: ”Ohatrin’ny roby?”
”3000 Ariary” som jeg får til svar, regner jeg frem til, er rundt 8 kr.
Jeg beundrer alt av små ting og tang som er lagt frem i hauger. Jeg klarer ikke få med meg alt jeg ser på, spesielt når vi går i normalt tempo forbi og ikke dveler ved hver bod for å undersøke hva som gjemmer seg på veggene i boden og på bordene foran oss. Jeg rekker å legge merke til noen vaskebaljer, hårkammer i alle regnbuens farger, en regnjakke og Nike sandaler, som jeg tviler på noen gang har vært i nærheten av noe som har med Nike å gjøre. Vi fortsetter å snegle oss gjennom folkemengden for å nærme oss maten. Første stopp er kjøtt. Vi leter oss frem til boden med et blått, stort skilt som sier ”Boucherie”, med norske ord: ”Slakteri”. Her har vi hørt at det skal være godt kjøtt, så vi peker på ett av kjøttstykkene som henger rett foran øynene mine og ber dem kverne det. Vi slenger posen med kjøtt ned i sekken i bytte mot noen ariary til slakteren. Sekkene våre fylles videre opp av poteter, gulrøtter og løk, samtidig som plastikkposene snart bugner over av bananer, mangoer og green-beans.
I dag var det kort affære på markedet, det merkes at vi blir mer og mer kjent i området. Der er frukten, her er grønnsakene og på denne rekken har du kjøtt. Vi slenger rundt oss med ”Salama” til kjente selgere og elever fra skolen, mens vi sakte men sikkert nærmer oss utgangen.
Turen hjemover er avslappende. Mengden med folk minker.
Vi tar oss også en liten stopp innom vår ”faste” leverandør av mel, smør og ris, det i form av en utrolig hyggelig kvinne i en bod med alt man kan tenke seg. Idet vi nærmer oss ser jeg smilet hennes bli bredere, og vi hilser med nok et ”Salama” for dagen før vi raser gjennom listen av det vi skulle ha av henne i dag. Mel, smør og ris blir pakket ned i sekk og pose, og vi hilser farvel før det bærer hjem igjen.
Vi kommer oss omsider gjennom framdøra, og begynner å pakke ut dagens fangst. Jeg tenker:
”Vel, noe supermarked har vi ikke, men markedet på Madagaskar; det er et supert marked!”
- MAJA