Siden sist jeg viste meg her på bloggen, så har jeg fått oppleve litt av hvert. For noen uker siden spiste vi for eksempel kylling her i Fandriana. Dette forklarer tittelen min som på norsk er: Jeg har spist kylling! Dette ble en stor begivenhet for oss, fordi hele vårt opphold i Fandriana hadde vi ikke spist kylling frem til denne dagen. Hvorfor? Fordi vi må drepe kyllingen selv, noe som verken jeg eller Live har vært veldig klare for. Når vi fikk tilbud fra ei venninne om hjelp så sa vi derfor raskt; ja takk! Så nå har vi fått hjelp til å slakte, plukke og tilberede. Satser derfor på litt mer kyllingkjøtt fremover. Selv om, det blir kanskje Live som må stå for slaktingen.. |
Samme dagen ble vi invitert med på fotballkamp. Ikke klarte jeg å se for meg hvordan en fotballkamp skulle være ute på selveste landsbyen, men etter en god tur mot utkanten av Fandriana viste det seg en mur som inngjerdet et stort område. Der inne var det en flott, stor bane og en liten tribune hvor flere tilskuere fulgte med på kampen mellom Fandriana og nabolandsbyen Sandrandahy. Det var flott å få føle på entusiasmen fra menneskene. Fandriana tapte dessverre, men også med god grunn. Keeperen i andre omgang tabbet seg med at han verken klarte å sparke ut ballen fra mål eller å ta imot en enkel pasning. Helt omgitt av Sandrandahy-supportere ble det nokså festlig å se på, men jeg håper at Fandriana kan heve seg et hakk til neste kamp.
Neste opplevelse ble kystbyen Morondava. Vi hadde blitt invitert med på misjonærmøte sammen med misjonærene som jobber på Madagaskar i år. Det var utrolig kjekt å få tilbringe tid sammen med dem, samt få se mer av landet. Bare kjøreturen ut ble utrolig spennende, hvor det gradvis vokste frem et øde fjellandskap jeg aldri har sett maken til før. Ikke minst var det herlig å se havet igjen. Det ble noen flotte dager med rusling langs stranden, god prat og et innblikk i hvordan NMS arbeider her på Madagaskar. I løpet av den korte uken vår i Morondava var vi også så heldige å få besøke døveskolen og den kjente Baobab-alléen. Første stopp var døveskolen, en drøyt 10 minutters kjøretur fra hotellet vi bodde på. Her møtte vi mange studenter som var overlykkelige for å få besøk. De ble likeså glade da vi kunne stille opp med litt gassisk tegnspråk. Siden jeg og Live har tre døve studenter i en av klassene våre så har vi klart å lære oss litt smått med tegnspråk. Dette var veldig kjekt å anvende i møte med de døve studentene på døveskolen i Morondava. Vi ble også møtt med en veldig hyggelig dame og rektor med et stort hjerte for jobben og skolen. Hun viste oss litt rundt på skolen mens hun fortalte kort om hvordan de jobber. Døve, og blinde, har ofte svært liten mulighet til å ta utdanning på offentlige skoler hvor undervisningen er lite tilpasset de med begrensninger. Døveskolen her i Morondava jobber derfor mye med å finne døve studenter og hjelpe dem i gang. Om det så er ved å gi dem undervisning på døveskolen, eller gjennom samarbeid med andre skoler for å gi tilbud til elevene. Så samtidig som de driver døveskolen jobber de mye med å få elevene inn i det offentlige skolesystemet. En utrolig flott skole som gjør mye godt for lokalsamfunnet.
Neste opplevelse ble kystbyen Morondava. Vi hadde blitt invitert med på misjonærmøte sammen med misjonærene som jobber på Madagaskar i år. Det var utrolig kjekt å få tilbringe tid sammen med dem, samt få se mer av landet. Bare kjøreturen ut ble utrolig spennende, hvor det gradvis vokste frem et øde fjellandskap jeg aldri har sett maken til før. Ikke minst var det herlig å se havet igjen. Det ble noen flotte dager med rusling langs stranden, god prat og et innblikk i hvordan NMS arbeider her på Madagaskar. I løpet av den korte uken vår i Morondava var vi også så heldige å få besøke døveskolen og den kjente Baobab-alléen. Første stopp var døveskolen, en drøyt 10 minutters kjøretur fra hotellet vi bodde på. Her møtte vi mange studenter som var overlykkelige for å få besøk. De ble likeså glade da vi kunne stille opp med litt gassisk tegnspråk. Siden jeg og Live har tre døve studenter i en av klassene våre så har vi klart å lære oss litt smått med tegnspråk. Dette var veldig kjekt å anvende i møte med de døve studentene på døveskolen i Morondava. Vi ble også møtt med en veldig hyggelig dame og rektor med et stort hjerte for jobben og skolen. Hun viste oss litt rundt på skolen mens hun fortalte kort om hvordan de jobber. Døve, og blinde, har ofte svært liten mulighet til å ta utdanning på offentlige skoler hvor undervisningen er lite tilpasset de med begrensninger. Døveskolen her i Morondava jobber derfor mye med å finne døve studenter og hjelpe dem i gang. Om det så er ved å gi dem undervisning på døveskolen, eller gjennom samarbeid med andre skoler for å gi tilbud til elevene. Så samtidig som de driver døveskolen jobber de mye med å få elevene inn i det offentlige skolesystemet. En utrolig flott skole som gjør mye godt for lokalsamfunnet.
Neste stopp var Baobab-alleen med de karakteristiske baobabtrærne. På vei ut til alleen dukket det opp utrolig mange baobabtrær. Horisonten og veien bare fortsatte å fylles opp av baobabtrær før vi kom til ”endestasjonen” med et syn som egentlig bare kan forsøkes å beskrive ved hjelp av noen bilder.
Nå er vi hjemme igjen i Fandriana, og merker at det begynner å nærme seg slutten av oppholdet. Noen av klassene våre har fremover mye program som gjør at vi ikke kan ha time med dem. Det har gjort at vi allerede er redde for at vi har hatt våre siste timer med noen av dem. Da vi forklarte hvor liten tid vi har igjen på Madagaskar ble det sannelig oppstyr i klasserommet. Det herligste var egentlig da de tre døve elevene våre skjønte hva vi hadde sagt og viste med tegnspråket ”å grine”, som betyr at de viste med fingrene tårer som renner ned kinnene. Det ble så tydelig og uttrykksfullt, og det er uten tvil litt vemodig å skulle forlate studentene som vi har jobbet såpass tett med i flere måneder.
MEN; Fortsatt gjenstår det noen uker, og vi har mye vi ønsker å lære vekk og mye vi skal få se. Noe så enkelt som å få spise kyllingkjøtt eller kanskje å få besøk av en kolibri i hagen er påminnelser om at jeg fortsatt får oppleve masse nytt. Hverdagen på Madagaskar har mye å by på. Selv om verden rundt oss blir mer og mer normal vil jeg likevel aldri komme til å ta for gitt de flotte opplevelsene, menneskene og omgivelsene som finnes her i Fandriana og ellers på Madagaskar.
MEN; Fortsatt gjenstår det noen uker, og vi har mye vi ønsker å lære vekk og mye vi skal få se. Noe så enkelt som å få spise kyllingkjøtt eller kanskje å få besøk av en kolibri i hagen er påminnelser om at jeg fortsatt får oppleve masse nytt. Hverdagen på Madagaskar har mye å by på. Selv om verden rundt oss blir mer og mer normal vil jeg likevel aldri komme til å ta for gitt de flotte opplevelsene, menneskene og omgivelsene som finnes her i Fandriana og ellers på Madagaskar.