Det var en forholdsvis normal søndag i Fandriana. Våknet klokken 7 for å gjøre meg klar til kirken klokken 8. Jeg vet at gudstjenesten ikke begynner før halv 9, men det er lurt å komme tidlig for å sikre seg plass på kirkebenken. Vi blir til noe rundt 12; hjem, spise lunsj, gjøre klart for englishclub. Klokken 2 er det ut igjen, opp til skolen SFM hvor flere av elevene våre venter utenfor et klasserom for en liten time med engelsk øvelse. I dag virker det som de forstår ganske mye mer av teksten vi leser, og de har mange interessante og viktige spørsmål. De takker veldig når vi er ferdige, og vi tusler hjem igjen med en venninne for å snakke og spille litt kort. Midt i utdelingen av en ny runde ”Idioten” banker det på døra. Her står en av våre kolleger fra SFM, Richard. Han sier: ”ny vaovao malahelo”, før han følger det opp med den norske oversettelsen: ”trist nytt.” Kirkeklokkene ringer. Den 5 år gamle sønnen til en av lærerne på skolen har gått bort. 30 minutt siden.
De skal bort nå for å kondolere.
”Vil dere være med?”
Vi henger oss på det lille toget av alle våre kolleger fra skolen, etter å raskt bytte over fra fargede klær til svart og grått. Vi tusler sakte opp mot hjemmet til gutten og familien, samtidig som vi går forbi flere kjentfolk som allerede har vært oppe på besøk. Naboer, kolleger og bekjente. Det virker som at hele Fandriana landsby nå, etter tur, beveger seg opp og ned for å kondolere. Ved inngangen til huset stopper vi opp. En fra familien inviterer oss inn; Rektor først og deretter lærerne, inkludert oss. Det er helt rolig. Alt vi hører er noen kyllinger. Alt vi lukter er brennende kull fra en fatapera. (gassisk ovn for matlaging) Vi presser oss rolig inn i et lite rom. Det er lavt under taket, og bjelkene går rett over hodene våre. Midt på taket henger det en liten lyspære. Den brukes ikke selv om det er meget mørkt i rommet. Jeg oppdager en seng i hjørnet dekket over av et tykt myggnett. Et lite stearinlys på veggen sprer spinkle stråler av lys over senga. Rundt i resten av rommet sitter familien til avdøde. En av lærerne tar ordet. Jeg står med bøyd hode, og prøver å forstå noe av det han sier. Skjønner ikke mye av ordene, men skjønner av kroppsspråket på familien at ordene er trøstende.
Jeg hører et ”Misaotra betsaka” – ”Tusen takk” – fra ett av familiemedlemmene.
Vi begynner å bevege på oss. Alle som er inne på besøk lager nå en liten kø, og beveger seg langs rommet mot utgangen. Vi tar alle i familien i hånden fulgt opp av et ”Mahereza”. Jeg sier det jeg også, som fortalt av Richard, som oversatt er noe slikt som: ”Bli oppmuntret”. Slik som det norske: "Jeg kondolerer".
Det er mandag og vi skal tidlig opp for morgensamling på skolen som vanlig. Forskjellen: i dag er det i kirka, ikke på skolen. Det blir kollekt som hjelp for familien til den avdøde. Det blir salmesang med Tia Zaza – Elsket barn. Det blir ikke undervisning i dag. Alt settes på vent. Alle skal kunne være med å sørge.
Klokken 10 spaserer vi opp til skolen hvor vi møter med kollegene våre. Sammen med dem går vi også i dag opp for å kondolere, og for å gi familien litt økonomisk støtte. Alle lærerne har samlet en sum ariary i en konvolutt som skal gis til familien. I dag er det dekket på med langbord i hagen, og det er mye mennesker. Lukten fra kull er like tydelig i dag, men det er masse lyd. Babyer som skriker, mennesker som snakker, gryter og panner som blir brukt iherdig. Jeg kommer meg igjen inn i det lille rommet. Vi står tett sammen for at alle lærerne skal få komme inn. Jeg hører en stille klage; ”Mafana” – ”Varmt” – mens en av de andre lærerne snakker til familien. En eldre fra familien reiser seg og sier mye. Jeg legger merke til: ”dere”, ”ung” og ”takk”. Når han er ferdig svarer vi alle: ”Misaotra betsaka”, og vi tar runden i rommet. ”Mahereza” høres stille mens vi lager vei mot utgangen.
Ute i hagen er det dekket på med ris til alle og enhver. Det kokes ris for fullt, røyken fyller luften og vi er neste gjeng som serveres med et enkelt måltid. Ris, noen små stykker gris og varmt vann er satt frem. I dag skal maten være enkel. Jeg setter meg ned, og hilser på oldefar til den avdøde. Han ber en kort bønn og vi spiser rolig det vi så generøst er blitt servert. Vi er bare noen av de besøkende, og alle besøkende skal i dag få mat.
Vi takker etter hvert for oss og tusler atter en gang ned mot hjemmet vårt. Klokken 1 er det begravelse, litt i utkanten av Fandriana. Før den tid har familien mange som skal på besøk, slik som oss.
Det var svært trist og uvant å komme så tett på en familie som nettopp hadde mistet en av sine. Samtidig var det flott å få se hvordan hele landsbygda samler seg for å vise medfølelse og å oppmuntre de sørgende med gode ord.
- MAJA
De skal bort nå for å kondolere.
”Vil dere være med?”
Vi henger oss på det lille toget av alle våre kolleger fra skolen, etter å raskt bytte over fra fargede klær til svart og grått. Vi tusler sakte opp mot hjemmet til gutten og familien, samtidig som vi går forbi flere kjentfolk som allerede har vært oppe på besøk. Naboer, kolleger og bekjente. Det virker som at hele Fandriana landsby nå, etter tur, beveger seg opp og ned for å kondolere. Ved inngangen til huset stopper vi opp. En fra familien inviterer oss inn; Rektor først og deretter lærerne, inkludert oss. Det er helt rolig. Alt vi hører er noen kyllinger. Alt vi lukter er brennende kull fra en fatapera. (gassisk ovn for matlaging) Vi presser oss rolig inn i et lite rom. Det er lavt under taket, og bjelkene går rett over hodene våre. Midt på taket henger det en liten lyspære. Den brukes ikke selv om det er meget mørkt i rommet. Jeg oppdager en seng i hjørnet dekket over av et tykt myggnett. Et lite stearinlys på veggen sprer spinkle stråler av lys over senga. Rundt i resten av rommet sitter familien til avdøde. En av lærerne tar ordet. Jeg står med bøyd hode, og prøver å forstå noe av det han sier. Skjønner ikke mye av ordene, men skjønner av kroppsspråket på familien at ordene er trøstende.
Jeg hører et ”Misaotra betsaka” – ”Tusen takk” – fra ett av familiemedlemmene.
Vi begynner å bevege på oss. Alle som er inne på besøk lager nå en liten kø, og beveger seg langs rommet mot utgangen. Vi tar alle i familien i hånden fulgt opp av et ”Mahereza”. Jeg sier det jeg også, som fortalt av Richard, som oversatt er noe slikt som: ”Bli oppmuntret”. Slik som det norske: "Jeg kondolerer".
Det er mandag og vi skal tidlig opp for morgensamling på skolen som vanlig. Forskjellen: i dag er det i kirka, ikke på skolen. Det blir kollekt som hjelp for familien til den avdøde. Det blir salmesang med Tia Zaza – Elsket barn. Det blir ikke undervisning i dag. Alt settes på vent. Alle skal kunne være med å sørge.
Klokken 10 spaserer vi opp til skolen hvor vi møter med kollegene våre. Sammen med dem går vi også i dag opp for å kondolere, og for å gi familien litt økonomisk støtte. Alle lærerne har samlet en sum ariary i en konvolutt som skal gis til familien. I dag er det dekket på med langbord i hagen, og det er mye mennesker. Lukten fra kull er like tydelig i dag, men det er masse lyd. Babyer som skriker, mennesker som snakker, gryter og panner som blir brukt iherdig. Jeg kommer meg igjen inn i det lille rommet. Vi står tett sammen for at alle lærerne skal få komme inn. Jeg hører en stille klage; ”Mafana” – ”Varmt” – mens en av de andre lærerne snakker til familien. En eldre fra familien reiser seg og sier mye. Jeg legger merke til: ”dere”, ”ung” og ”takk”. Når han er ferdig svarer vi alle: ”Misaotra betsaka”, og vi tar runden i rommet. ”Mahereza” høres stille mens vi lager vei mot utgangen.
Ute i hagen er det dekket på med ris til alle og enhver. Det kokes ris for fullt, røyken fyller luften og vi er neste gjeng som serveres med et enkelt måltid. Ris, noen små stykker gris og varmt vann er satt frem. I dag skal maten være enkel. Jeg setter meg ned, og hilser på oldefar til den avdøde. Han ber en kort bønn og vi spiser rolig det vi så generøst er blitt servert. Vi er bare noen av de besøkende, og alle besøkende skal i dag få mat.
Vi takker etter hvert for oss og tusler atter en gang ned mot hjemmet vårt. Klokken 1 er det begravelse, litt i utkanten av Fandriana. Før den tid har familien mange som skal på besøk, slik som oss.
Det var svært trist og uvant å komme så tett på en familie som nettopp hadde mistet en av sine. Samtidig var det flott å få se hvordan hele landsbygda samler seg for å vise medfølelse og å oppmuntre de sørgende med gode ord.
- MAJA