Da var enda en uke gått her i Antsirabe, og pakke nr. 2 av malariatabletter er brukt. Samtidig som dagene fortsetter å gå til mye språkøvelse, så har den siste uken, noe min overskrift tilsier, gått til mye forskjellig.
Forrige helg startet med et tilbud om å få tilbringe en dag sammen med noen gatebarn som bor i Antsirabe. Pål, som har jobbet frivillig på et sykehus den siste tiden og bodd på Lovasoa, og Tsanta som jobber på Lovasoa, har bidratt til å gi disse barna noen dager fylt av andre ting enn det tøffe gatelivet. Vi møtte 7 blide gutter ved portene til Lovasoa tidlig på morgenen. Selv om vi ikke fikk sagt så mye til hverandre så var det flott å, helt enkelt, kunne utveksle noen smil og tilbringe tid med dem denne dagen. Vi tok fatt på en kort tur til et lokalt badebasseng hvor vi, uten så alt for mye resultater, forsøkte å lære dem å svømme. Meste av tiden gikk heller til leking og triksing i vannet. Pål hadde også planlagt et kort restaurantbesøk hvor alle fikk mat, og det ble satt stor pris på. Det var kjekt å se disse barna, som vi den siste uken har sett rundt omkring i gatene, bare få være barn for en dag.
Forrige helg startet med et tilbud om å få tilbringe en dag sammen med noen gatebarn som bor i Antsirabe. Pål, som har jobbet frivillig på et sykehus den siste tiden og bodd på Lovasoa, og Tsanta som jobber på Lovasoa, har bidratt til å gi disse barna noen dager fylt av andre ting enn det tøffe gatelivet. Vi møtte 7 blide gutter ved portene til Lovasoa tidlig på morgenen. Selv om vi ikke fikk sagt så mye til hverandre så var det flott å, helt enkelt, kunne utveksle noen smil og tilbringe tid med dem denne dagen. Vi tok fatt på en kort tur til et lokalt badebasseng hvor vi, uten så alt for mye resultater, forsøkte å lære dem å svømme. Meste av tiden gikk heller til leking og triksing i vannet. Pål hadde også planlagt et kort restaurantbesøk hvor alle fikk mat, og det ble satt stor pris på. Det var kjekt å se disse barna, som vi den siste uken har sett rundt omkring i gatene, bare få være barn for en dag.
Litt lengre ute i uken, så bar det videre til helt andre opplevelser; besøk i en Toby. Uten så mye kunnskap om dette fra før, møtte vi Lars, misjonær i Antsirabe, som fortalte kort om hva vi skulle få se. En Toby er en type liten landsby, drevet av den gassisk-lutherske kirke, hvor fattige og syke mennesker får hjelp. I Antsirabe er Tobyen spesielt rettet mot psykisk syke mennesker, og en sentral del av disse landsbyene er kirken, hvor man daglig har demonutdrivelse. Dette skal hjelpe de syke, hjelpe dem å bli friske igjen. På Madagaskar tror mange at det er onde ånder som gjør at mennesker er syke, og med så lite sykehustilbud som de har, så henvender mange seg til Tobyer isteden.
Vi kom oss opp til Tobyen i Antsirabe etter en kort kjøretur, hvor vi raskt kom oss inn i kirka der gudstjenesten allerede hadde startet. Her fikk vi med oss noe tekstlesing og en kort preken, før plutselig halve forsamlingen i kirka reiste seg opp og forsvant bak alteret. Ikke lenge etter kom alle ut igjen ikledd lange hvite kjortler med bibelen plantet foran brystet. Dette var hyrdene som driver demonutdrivelsen. De jobber i landsbyene og hjelper de syke både gjennom pleie og bønn. Etter noen få ord fra hyrdene begynte plutselig den store gjengen å bevege seg mot forsamlingen, dette mens de viftet med hendene og ropte ord mot oss alle for å jage de onde åndene ut av folket i menigheten. Da de var beveget seg gjennom hele forsamlingen, var det tilbake til fronten før de saumfor menigheten nok en gang, denne gangen for forbønn. Etter at alle som ønsket hadde fått forbønn fra hyrdene var gudstjenesten ferdig. Nå fikk vi tydelig høre lyden av kjettinger som klinger, mens alle skulle opp og gå, ut av kirka. Vi fikk se hvor dette kom fra da vi møtte en eldre kvinne i lenker som ønsket å hilse på oss da vi hadde fått oss ut og ned de få trappetrinnene fra kirka. Vi fikk alle til å få tatt henne i hendene og sagt hei, selv om hun måtte vri seg rundt for å nå oss. Noen av menneskene i Tobyen går med lenker, både for sin egen og andres sikkerhet. Selv om mange til og med ønsker det selv, som en slags ekstra beskyttelse, så var dette svært vanskelig å se rundt omkring i landsbyen. Vi fikk til slutt en liten omvisning rundt på Tobyen med en av de som driver plassen. Han fortalte oss om at det her bor rundt 150 syke mennesker, sammen med enda flere hyrder og noe familie til de syke. Den korte turen mellom noen hus rundt på området vitnet om trange kår, men jeg fikk inntrykk av at personene trives og føler seg svært trygge, med tanke på alle de blide ansiktene som var å se rundt på området.
Det var et kort besøk, men et sterkt møte.
Vi kom oss opp til Tobyen i Antsirabe etter en kort kjøretur, hvor vi raskt kom oss inn i kirka der gudstjenesten allerede hadde startet. Her fikk vi med oss noe tekstlesing og en kort preken, før plutselig halve forsamlingen i kirka reiste seg opp og forsvant bak alteret. Ikke lenge etter kom alle ut igjen ikledd lange hvite kjortler med bibelen plantet foran brystet. Dette var hyrdene som driver demonutdrivelsen. De jobber i landsbyene og hjelper de syke både gjennom pleie og bønn. Etter noen få ord fra hyrdene begynte plutselig den store gjengen å bevege seg mot forsamlingen, dette mens de viftet med hendene og ropte ord mot oss alle for å jage de onde åndene ut av folket i menigheten. Da de var beveget seg gjennom hele forsamlingen, var det tilbake til fronten før de saumfor menigheten nok en gang, denne gangen for forbønn. Etter at alle som ønsket hadde fått forbønn fra hyrdene var gudstjenesten ferdig. Nå fikk vi tydelig høre lyden av kjettinger som klinger, mens alle skulle opp og gå, ut av kirka. Vi fikk se hvor dette kom fra da vi møtte en eldre kvinne i lenker som ønsket å hilse på oss da vi hadde fått oss ut og ned de få trappetrinnene fra kirka. Vi fikk alle til å få tatt henne i hendene og sagt hei, selv om hun måtte vri seg rundt for å nå oss. Noen av menneskene i Tobyen går med lenker, både for sin egen og andres sikkerhet. Selv om mange til og med ønsker det selv, som en slags ekstra beskyttelse, så var dette svært vanskelig å se rundt omkring i landsbyen. Vi fikk til slutt en liten omvisning rundt på Tobyen med en av de som driver plassen. Han fortalte oss om at det her bor rundt 150 syke mennesker, sammen med enda flere hyrder og noe familie til de syke. Den korte turen mellom noen hus rundt på området vitnet om trange kår, men jeg fikk inntrykk av at personene trives og føler seg svært trygge, med tanke på alle de blide ansiktene som var å se rundt på området.
Det var et kort besøk, men et sterkt møte.
Lørdagen var også en dag verdt å fortelle om, selv om dette var av et noe simplere møte. Våre turer til markedet har gitt oss mange ulike syn, og ett av dem er kvinner som sitter langs med bodene med symaskiner. Vi hadde lyst å forsøke å få sydd noe, så vi gikk til en butikk i nærheten, bare noen meter fra der disse damene satt, og kjøpte oss noen spreke stoffbiter. Vi kom tilbake, alle oss 4 jentene fra Hald, og ba dem om å sy både skjørt og bukser. De var svært villige til å begynne arbeidet, og de virket svært fornøyde med å ha fått seg en jobb for dagen. Vi kom tilbake kun 4 timer etter at de startet, hvor vi hentet mange flotte plagg. Jeg tror begge parter var fornøyde med dagens arbeid. På den korte veien hjem fikk vi også oppleve noe som har blitt svært vanlig de siste dagene. Regntiden har for fullt startet, og det er nesten overraskende om det går en dag uten en liten periode med regn. Det kommer svært plutselig, og de vanligvis tørre gatene flommer plutselig med elver av vann, ofte etterfulgt av noe lyn og torden.
En dag vi likevel slapp dette regnet, heldigvis for oss, var igår. Jeg blir normalt veldig glad for å se at det regner. Jeg og Live, som de vestlendingene vi er, tar oss gladelig en tur ut i regnet mens alle gassere presser seg inn mot husveggene, under taket, undrende over oss to som vasser rundt i det "dårlige" været. Men akkurat igår var det godt å slippe regn, da vi skulle på sykkeltur. Det var opp om morgenen for å hente de knallgule syklene som vi skulle leie for en dag. Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg veldig trygg idet jeg syklet de første hundre meterne i den gassiske trafikk, men det gikk veldig fint. Spesielt den første strekningen på asfalt gikk som smurt, og vi kom frem til første innsjø, Lac Andraikiba. Dette var første stopp. Allerede ganske sliten etter første strekning så gjenstod fortsatt et godt stykke, litt lengre enn det vi nettopp hadde lagt bak oss, for å komme til en vulkan-innsjø. Nå bar det inn på støvete veier fulle av stein, som gav alle ganske vondt i rumpen, og gode gnagsår i håndflatene etter å tviholde på rattet. Men denne turen var svært verdt det. Det både for å se den imponerende Lac Tritriva, og også for å nyte hjemturen, som nå bestod av mange herlige nedoverbakker istedenfor slitsomme oppoverbakker. Vi fullførte alle 7 etter noen lange, kjekke og herlige 7 timer på sykkelsetet.
Den siste uken, uke nummer 2 i Antsirabe, har altså bestått av mye forskjellig og samtidig nærmer det seg mer og mer utreise mot Fandriana. Nå gjenstår de aller siste dagene med gassiskundervisning, siste dager av Antsirabe og siste dager med hele teamet på Madagaskar.
- MAJA
Den siste uken, uke nummer 2 i Antsirabe, har altså bestått av mye forskjellig og samtidig nærmer det seg mer og mer utreise mot Fandriana. Nå gjenstår de aller siste dagene med gassiskundervisning, siste dager av Antsirabe og siste dager med hele teamet på Madagaskar.
- MAJA
Noen av bildene har jeg "stjålet" fra min teampartner Live.