For rundt en uke siden forflyttet jeg meg fra den flotte hovedstaden Antananarivo til den mindre, og like flotte byen Antsirabe. Dette startet med en spennende, humpete og svingete kjøretur hvor både jeg, og mine medstudenter fra Hald, fikk sett litt mer av hva landet har å by på.
Etter rundt 3 timer på veiene, så kjørte vi inn på Lovasoa. Dette er den nye og midlertidige basen, hvor jeg skal bo i litt over 2 uker til. Tidligere var dette stedet for Den norske skolen på Madagaskar, ved NMS. Nå er plassen også eid av FLM, den gassisk lutherske kirken, og eiendommen er blitt et kultursenter. Mye av historien til plassen blir likevel godt bevart ved et museum på plassen, og bygningene som står på området rommet før norske unger som gikk på internatskole her, midt i Antsirabe by. Lovasoa er en flott plass, men det rare med å bo her er at det er som å være i et lite Norge, med Madagaskar rett utenfor gjerdet. Da vi først kom, møtte vi her gassere som snakker overraskende godt norsk. Så nå får vår mest brukte hilsen de siste ukene; ”Salama” konkurranse fra det norske ”Hei”!
Lovasoa huser mange norske, blant annet flere studenter og også volontører. Noen skal jobbe her i noen uker og andre i opptil et halvt år slik som oss. For blant dem har du også oss 7 studenter fra Hald, som skal forsøke å lære seg så mye av det gassiske språket som overhodet mulig. Det er dette vi i hovedsak er her for. Dagene er intensive, og vi lærer mye nytt i det gassiske språk hver dag. Selv om vi ikke klarer å huske alt vi har blitt lært i timene, så mangler det ikke med motivasjon og forventninger fra lærerne. ”Now you can talk malagasy!” og ”You know all things now!” er ord vi er blitt vant til å høre, noe en av våre lærere har sagt muligens hver dag helt siden første time! Bak pulten sitter vel vi og heller små-ler litt, samtidig som vi rister forsiktig på hodene, da vi ikke akkurat føler oss som mestere i språket riktig enda. Men vi er også mye ute, ”i felten”, for å prøve å kommunisere på gassisk. Om det så har vært på turene vi tar til butikken, til markedet eller med personer vi møter på gata.
En kjekk dag er for eksempel når jeg og min team-partner Live tar oss en kort tur til butikken. Her møter vi gassere på hver flekk av Antsirabe som alle er like blide og glade, og ønsker å hilse oss med et ”Salama”! Det er like kjekt hver gang, og det spesielt når du kommer inn i en kort samtale med kvinnen på andre siden av gata. Vi fortsetter begge å gå, i like raskt tempo og i hver vår retning, samtidig som vi utveksler noen ord til hverandre; ”Salama!” – ”Inona ny vaovao?”– ”Tsy misy vaovao, fa misaotra!” – ”Veloma!”, som kan oversettes til ”Hei!” – ”Hva er nytt?” – ”Ingenting nytt, men takk!” – ”Hade”.
Det er også svært kjekt når vi på markedet, etter noe kroppsbevegelser og litt ustødig gassisk, klarer å kapre de to avokadoene vi ville ha tak i ved å gi riktig sum penger til selgeren. Hvis vi er heldige har vi kanskje også klart å prute litt på prisen!
Så hverdagene her går mye til gassisk, og samtidig forsøker vi å utforske litt mer av Madagaskar på utsiden av portene til Lovasoa. Det blir for det meste korte turer til butikken, eller markedet, og tilbake. Senest i dag tok vi oss en tur til et større marked, i 5-tiden, egentlig bare for å oppdage at de allerede hadde begynt å pakke ned bodene før det blir mørkt. Skrittene utenfor disse portene gir også et godt bilde av den utpregede fattigdommen på Madagaskar. Tiggere sitter på hvert hjørne av hvert hus i gatene, og mennesker som selger alt fra kjøtt til bananer i små boder for å skape et levebrød. Det er en sjelden dag om man ikke har blitt spurt om penger minst en gang fordi vedkommende er sulten, eller trenger penger til sine barn som er like sultne. Ikke bare er det menneskene, men også de falleferdige bygningene og søppel i gater vitner til mye elendighet. Det er en stor utfordring å se så mye fattigdom, noe som omringer en hvert eneste sekund.
Når det er sagt så har jeg samtidig fått et veldig godt inntrykk av byen, og har helt ærlig klart å bli veldig glad i den, på intet mindre enn litt over en uke. Menneskene, uansett hvor langt nede de måtte være, har alltid et godt smil å komme med. Og hver eneste nye gate jeg trer inn i øker min interesse og glede over byen.
Jeg ser veldig frem til å kunne ha mulighet for å snakke mer med folk både her i Antsirabe og senere i Fandriana.
- MAJA
Lovasoa huser mange norske, blant annet flere studenter og også volontører. Noen skal jobbe her i noen uker og andre i opptil et halvt år slik som oss. For blant dem har du også oss 7 studenter fra Hald, som skal forsøke å lære seg så mye av det gassiske språket som overhodet mulig. Det er dette vi i hovedsak er her for. Dagene er intensive, og vi lærer mye nytt i det gassiske språk hver dag. Selv om vi ikke klarer å huske alt vi har blitt lært i timene, så mangler det ikke med motivasjon og forventninger fra lærerne. ”Now you can talk malagasy!” og ”You know all things now!” er ord vi er blitt vant til å høre, noe en av våre lærere har sagt muligens hver dag helt siden første time! Bak pulten sitter vel vi og heller små-ler litt, samtidig som vi rister forsiktig på hodene, da vi ikke akkurat føler oss som mestere i språket riktig enda. Men vi er også mye ute, ”i felten”, for å prøve å kommunisere på gassisk. Om det så har vært på turene vi tar til butikken, til markedet eller med personer vi møter på gata.
En kjekk dag er for eksempel når jeg og min team-partner Live tar oss en kort tur til butikken. Her møter vi gassere på hver flekk av Antsirabe som alle er like blide og glade, og ønsker å hilse oss med et ”Salama”! Det er like kjekt hver gang, og det spesielt når du kommer inn i en kort samtale med kvinnen på andre siden av gata. Vi fortsetter begge å gå, i like raskt tempo og i hver vår retning, samtidig som vi utveksler noen ord til hverandre; ”Salama!” – ”Inona ny vaovao?”– ”Tsy misy vaovao, fa misaotra!” – ”Veloma!”, som kan oversettes til ”Hei!” – ”Hva er nytt?” – ”Ingenting nytt, men takk!” – ”Hade”.
Det er også svært kjekt når vi på markedet, etter noe kroppsbevegelser og litt ustødig gassisk, klarer å kapre de to avokadoene vi ville ha tak i ved å gi riktig sum penger til selgeren. Hvis vi er heldige har vi kanskje også klart å prute litt på prisen!
Så hverdagene her går mye til gassisk, og samtidig forsøker vi å utforske litt mer av Madagaskar på utsiden av portene til Lovasoa. Det blir for det meste korte turer til butikken, eller markedet, og tilbake. Senest i dag tok vi oss en tur til et større marked, i 5-tiden, egentlig bare for å oppdage at de allerede hadde begynt å pakke ned bodene før det blir mørkt. Skrittene utenfor disse portene gir også et godt bilde av den utpregede fattigdommen på Madagaskar. Tiggere sitter på hvert hjørne av hvert hus i gatene, og mennesker som selger alt fra kjøtt til bananer i små boder for å skape et levebrød. Det er en sjelden dag om man ikke har blitt spurt om penger minst en gang fordi vedkommende er sulten, eller trenger penger til sine barn som er like sultne. Ikke bare er det menneskene, men også de falleferdige bygningene og søppel i gater vitner til mye elendighet. Det er en stor utfordring å se så mye fattigdom, noe som omringer en hvert eneste sekund.
Når det er sagt så har jeg samtidig fått et veldig godt inntrykk av byen, og har helt ærlig klart å bli veldig glad i den, på intet mindre enn litt over en uke. Menneskene, uansett hvor langt nede de måtte være, har alltid et godt smil å komme med. Og hver eneste nye gate jeg trer inn i øker min interesse og glede over byen.
Jeg ser veldig frem til å kunne ha mulighet for å snakke mer med folk både her i Antsirabe og senere i Fandriana.
- MAJA